Hun er alene....

Når jeg var 16, skrev jeg en kort novelle om ei jente som drev med selvskading, og fant den her om dagen. Morsmt å lese gamle ting man selv har skrevet for flere år tilbake, så jeg tenkte jeg kunne legge den ut her i bloggen og si gjerne hva dere synes:)

Hun er alene

 

Regnet pisket mot vinduet.. Det er kaldt ut og natten har senket seg rundt henne. 

Mens hun går langs den våte veien, triller en tåre ned fra hennes kinn og hun føler seg ensom. Hun føler seg alene.

Mens hun låser opp døren til leiligheten, skjelver hendene hennes, hun kjenner på hele kroppen at hun trenger det nå, hun trenger det sårt. La smerten komme ut, la den renne med blodet. Hun henger fra seg jakken på en sliten gammel knagg og går inn på sitt soverom. Det er mørkt, alt er mørkt. Hun tenner et lite stearinlys og faller ned i sengen.

Håret hennes, det mørke lange håret hennes er slitt og vått, øynene er tårevåte og røde.  Kroppen hennes er spinkel og sliten, og huden hennes er blek og kald. På kroppen kan det skimtes gamle dype arr, som på nytt er blitt åpnet med et rop om hjelp.

Tankene raser igjennom hennes hode som en revy. Og hun begynner å tenke på livet sitt. Maskene hun bærer. Maskene som tar all plass i henne. En maske for å være en søster, en maske for å være en datter, en maske for å være en venn, en maske for å være en elsker. En maske for å skjule seg selv. Hun orket ikke dette mer, spill og fasade. Alt endte bare opp i faenskapen uansett. Det var ikke slik hun ville leve, men valgene var få. Hennes egen mor hadde forlatt henne, og venner hadde snudd ryggen til henne for flere år siden. Hun hadde en elsker, men han brukte hun kun for en ting, og ville verken søke kjærlighet eller trøst hos han.  Den siste flammen i kroppen hennes er på vei til å slukke?

Hvordan kunne hun være så langt nede? Hvorfor hadde hennes liv endt opp slik som dette? Hun som hadde alle planer i verden, hun som hadde stor mål og ambisjoner.  I et øyeblikk hadde hun alt, i det neste var hver eneste drøm knust, hvert et mål lagt til side og glemt, gode minner er støvet bort og det eneste hun sitter igjen med er seg selv? Det var ikke slik det skulle bli!

Hun kjenner at det verker i kroppen, tankene blir tyngre, og tårene bakerst i øyenkroken trykker på.  Hun kjenner trangen, hun trenger det.. hennes eneste måte og kjenne ett eneste livsgnist i sin egen kropp på..  Hun åpner nattbord skuffen, og det er akkurat som om det skriker til henne. Der ligger den.. den skinner? skinner mot henne, roper og skriker. Hun tar det opp og betrakter det som en uslepen diamant, nesten besatt?  Hun legger det tynne bladet mot huden, kaldt metall som trykker, og sakte lar hun det skli oppover armen. Det blir varmt. En elv av blod drypper ned på det hvite teppet hennes, renhet.  Så vakkert og så rent. Hun kjenner rusen i kroppen, adrenalinet i hode. Smerten forsvinner, renner ut med blodet. I et lite øyeblikk kjenner hun et snev av lykke, og et lite smil danner seg om munnen hennes mens en ny tåre baner sin vei nedover hennes klamme kinn.  Men lykken varer ikke lenge og på ny lar hun bladet skjære sin kunst inn i sin arm.

Det er stille, alt er stille rundt henne. Ikke en eneste lyd og hun kan så vidt høre seg selv puste. Det er mørkt, alt er mørkt rundt henne og hun kan så vidt skimte månelyset som skinner inn hennes soveroms vindu. Hun er sliten, hun er trøtt, hun er alene. Og stille til sinns, omfavnet av sine egne tanker, sovner hun stille inn.  

iwantobefree

2 kommentarer

Cathrine Emilie

12.nov.2008 kl.12:18

kjempe fint:)

Edel

12.nov.2008 kl.12:24

Takk for det:)

Skriv en ny kommentar

Edel kristine

Edel kristine

22, Sandefjord

You either love it or hate it, im still just me!

Kategorier

Arkiv

hits